fredag 3. mai 2013

Fra blåbærtue til hus

Det virker som 100 år siden vi begynte på prosjekt "bygge hus" men nå har vi da altså bodd her i over 3 år, huset blir jeg mer å mer glad i, finner stadig nye løsninger på ting.  Jeg elsker funkis stilen, de rene å stramme linjene og høyden.
Høyden føler jeg gir meg ekstra oksygen.  Å kunne sitte i sofaen og se utover fjorden uten at en gardin skjermer, det kaller jeg hverdagsluksus

Før vi tok det første spadetaket. Her brukte altså min "gammelonkel" å plukke blåbær

Her begynner det å skje ting...

Innkjørsel blir til...

Luftig???

1.etg "klar"

Her kommer pulttaket.

multitasking på en mann...WHAT??

En kald høstdag kom kjøkkenet vårt levert med traktor. Vi hadde ikke fått inn trappa, så det måtte løftes  opp på altanen for så å bæres inn.

Eldstegutt tester rommet sitt.

Mannen med stor M legger bruddskifer i gangen. Hva ikke den mannen kan altså :-)

Noen få bilder fra eventyret vårt, en slitsom prosess, men har ikke angret et sekund.
Vi giftet oss i 2012, så det gikk ikke utover forholdet heller :-)

God helg.

Klem fra Camilla


4 kommentarer:

  1. Gøy å se slike "bygg-blir-til"-bilder! Flott med de store glassflatene som slipper inn så mye herlig dagslys! Kan godt tenke meg dere har en fantastisk utsikt fra stuen! Multitask-mann er kjekt å ha under husbygging, var så heldig å få tak i en slik en jeg også, hi, hi! :)) Skiferlegging er ikke for pyser! -Det krever tålmogidhet og øye for detaljer, men det ser ut til at det der ble heeeelt supert! :))

    Ha en fin ny uke! :0)

    Stor klem, Ann.

    SvarSlett
  2. Er så enig med Glassveranda, det er kjekt å se bilder steg for steg under husbygging eller lignende prosjekter. Skifer er så fint, sku ønske vi kunne hatt det selv, i entreen....men den er så liten!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Gangen vår er ikke så kjempe stor den heller, kan bli kjempe fint i din gang også Nina.

      Klem Camilla

      Slett
  3. Det er jo morsomt å mimre litt. Får både klump og sommerfugler i magen når jeg ser på alt vi har gjort.
    Aldri igjen, det kan jeg si:-)

    Klem fra Camilla

    SvarSlett